Helge Ingstads vinterkvarter
Andre bilder

Andre bilder

Hurdal, 1.12.2015

Patronen fra cachet

 

Patronen fra cachet

Photo: Christian Engelschiøn  

Photo: Erling Sagneskar


>> Les mer om funnet av patronhylsen her.

 

Det var, så vidt jeg husker, Erling Sagneskar som fant patronen i cachet. Patronen ble tatt med til en ekspert (les mer her). Etter hans uttalelser fremstår det som ganske sikkert at denne hylsa ble matet ut fra Helges børse en gang i vintersesongen 1929-30. Foto: Erling Sagneskar.

 

Bekken

 

Bekkens utos

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Christian Engelschiøn


"Så var det at jeg støtte på oasen i den hvite ørken, en dalgrop med en elv og et lite vann" (Fra «Pelsjegerliv», «Alene på tundraen») Elv? Så er det slik at den hysteriske pedant vil si: DETTE er ingen elv! Så vil vi som har lest det meste av Helges litteratur, har kjent ham i live og som har fulgt ham gjennom eventyrene si: det er slik Helge skriver. Dette ER Helge. Det er en litterær måte å få frem konturene i landskapet. Det er det som gjør Helge fascinerende: det han skriver er det han føler - en eksplosjon av yre beskrivelser av natur, folk og land. Med farge. Med egne uthevinger. Den som ikke knekker denne koden, den vil aldri kunne følge Helges rute fra øst i Slavesjøen liketil Vinterkvarteret. Usant? Aldri. I bunn har alltid Helge en solid kjøl av dønn ærlighet. Punkt for punkt. Meter for meter. Litt farge. Litt yr begeistring. Et romantisk krumspring -men: det han skriver er sant - det har skjedd - om enn ikke alltid i nøyaktig den rekkefølgen han skriver det. Les mer om dette her. Foto: Christian Engelschiøn

 


"... men da jeg farer over vannet, står en simle og en kalv der. De flytter seg ikke, bare vender hodet og stirrer efter sleden med store, forundrede øyne. Det var den siste hilsen" (Fra «Pelsjegerliv», «Alene på tundraen») Når han skriver dette, så er det DETTE vannet han skriver om; her dro han når han for hjem igjen. "Solbakken" med harene er oppe til høyre. Teltet finnes til høyre inni skogen. Studier av øvrige arkivbilder vider at løypa hans i vesterled gikk nettopp over dette vannet. Den sprang ut av skogen i bukta helt øverst i bildet og fulgte nordkanten ganske så pinlig nøyaktig liketil "krysset" noen kilometer lenger vest hvor han så beleilig fant et reinoksekadaver når han gikk seg vill uten spannet i «Alene på tundraen» Vi skal ikke her gi for mange detaljer, for den som leser Pelsjegerliv med lupe og god forstand, bør med dette kunne etablere seg større oppløsning på kartet enn vi hadde da vi begynte vårt arbeide. Foto: Christian Engelschiøn

 

Kanoen

 

Kanoen

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Erling Sagneskar


Til vår store overraskelse fant vi restene av en gammel kano ved bekkens utos i vinterkvarteret. Dette var faktisk det første vi fant der - og det var først et par minutter etterpå at Åge og Christian sperret øynene opp mot vesthorisonten og nærmest sjokkert konstaterte at ja, NÅ snakker vi fugl og fisk: her har vi fordypningen og her har vi hattene. Resten er i så måte historie hva dokumentasjonen av selve dalføret angår. Kanoen derimot. Den er og forblir en gåte. Foto: Christian Engelschiøn

 


Christian har gått runde på runde de siste to årene (fra 2013 til idag 2015 og helt sikkert fortsettendes noen år inn i fremtiden) med dette bildet og flere av våre andre bilder. Finnes det noe som helst i denne kanoen som er unikt og som kan finnes igjen i Helges egne bilder av egen kano? Det vi vet er at Helge dro med seg kanoen sin fra Pikes Portage liketil vinterkvarteret høsten 1929. Dette fremgår ganske klart av bildene fra ferden. Det vi også vet er at han IKKE hadde med seg kano tilbake til Slavesjøen våren 1930. Dette fremgår også klart av arkivbildene. Så det er, slik vi ser det, hevet over enhver tvil at Helge etterlot kanoen han dro inn med et eller annet sted der inne. Vi er fascinert av tanken på at nettopp denne kanoen vi fant i vinterkvarteret, ja, dette er Helges kano. Den han etterlot. Vi har dog en massiv bevisbyrde på våre skuldre. Vi har IKKE greid å fremskaffe tilstrekkelige bevis ut over ovennevnte indisiefølge samt det faktum at ja, selve kanokonstruksjonen på bildet over og til venstre, ja, den er den samme som på bildene Helge selv tok av sin kano. Men dessverre inviterer Helges kanobilder lite til detaljstudier av kanokonstruksjon og unike merker, så vi kan definitivt ikke hevde å ha greid å spikre fast noen håndfaste bevis i dette spørsmålet. Jobben pågår. Herfra og inn i evigheten. Foto: Erling Sagneskar.

 

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Christian Engelschiøn


Ulvehammeren kneiser over "Simlejuvet" nordøst i dalgropa. Det var gjennom dette juvet Helge strøk avgårde på jakt etter den trolske "Simlen" (Historien gjengis ikke i "Pelsjegerliv" men i novellen "Simlen") Juvet til høyre er relativt dypt. I bunnen renner det en bekk. Denne bekken møter hovedbekken i gropa en femti-seksti meter før leiren til Helge. Foto: Christian Engelschiøn
 

 


Dalgropa med sirkel rundt Helge Ingstads teltplass. Det var bratt opp her, så løypene ut herfra gikk - slik man uten videre lett kan forstå - ut til høyre og venstre i bildet. Til den som har beretningen fra siste avsnitt i "På egne veier" et stykke frem i hukommelsen, kan det kanskje være fascinerende å vite at joda, det var nok fra tundraen midt i bildet han kom da han støtte på denne oasen i den hvite ørkenen. Foto: Erling Sagneskar

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Christian Engelschiøn


Erling på stedet hvor Helge Ingstad hadde cachet sitt. Jubelen stod naturligvis i taket da dette ble funnet - og mindre ble ikke jubelen da vi trakk linjene mellom ankerpunktene og cachet føyet seg lekkert inn i nettet. Foto. Christian Engelschiøn

 


Beinrester på bakken under cachet til Helge Ingstad. Det var her vi fant patronen (se over). Vi grov overfladisk og forsøkte som best vi kunne å legge ting tilbake der vi fant det før vi forlot stedet. Vår konklusjon er at Helge synes å ha levd i overflod, for det var en massiv mengde bein her. Skulle noen profesjonelle komme hit og grave en gang vil de kan hende finne mye spennende nedi denne haugen? Foto: Christian Engelschiøn
 

Photo: Christian Engelschiøn


Her forsøker vi å vise plasseringen til hhv. cachet og teltet. Roy til høyre sitter på huk der cachet var. Peter og Thomas til venstre står der teltet hans lå. Peter står litt til venstre for der Helge hadde teltåpningen. Legg merke til det skjeve treet til venstre for Peter: dette er den gjenlevende delen av Y-treet som vi bla finner til venstre for teltet på bildet av Helge og hundene i vinterkvarteret (se bildet her). Den høyre delen av Y-treet ser vi ikke her, men stubben står igjen i forbindelse med resten av treet. Stammen ligger bakover i tjerret. Vi kikket raskt på det men konkluderte ikke der og da med hva som var årsaken (det vil vi derimot forsøke å gjøre på den kommende ekspedisjonen i 2017). Treet rett bak Roy er et svært gammelt tre og var allerede velvoksent vinteren 1929-30. Treet finner man på Helges bilder fra leiren og - fascinerende(!): dette treet var det ene treet Helge brukte til å bære cachet.
 

Photo: Christian Engelschiøn


Her prøver vi å vise hvordan teltet stod. Thomas står omtrent rett innenfor teltutgangen. Peter står omtrent i venstre bakre hjørne. Roy står omtrent i høyre bakre hjørne. Litt spesielt var det at akkurat hittenfor Thomas, der lå det en tilsynelatende sirlig plassert stor, flat steinhelle. Uten at vi kan si noe om hvorvidt det er tilfellet, så er det ikke til å underslå at joda, en slik steinhelle må ha vært praktisk som underlag ved øksing av frossent kjøtt, når beina skulle trampes fri for snø eller annet arbeide hvor hardt underlag var påkrevd eller ønskelig. Vi vet ikke om det er et tilforlatelig sammentreff eller ikke. Til venstre og nede for den store trestammen fremme i bildet ser vi restene av den venstre delen av Y-treet fra Helges bilder. Til høyre for den store stammen ser vi en tynnere, avsagd stamme. Denne kan synes underlig, for den fremgår ikke på noen av Helges bilder. Likefullt: gammel er den. For gammel til å ses bort fra. Ser man nærmere oppdager man at all kvist er kuttet av inne ved stammen og toppen er kuttet med sag. Dette var en vrien en, for den skulle ikke være der - den passet ikke inn! Eller? Så slo det meg at hmmm, den står faktisk nesten slik til at den ville stått inni teltet? I hjørnet? En rask kikk på bildene av Helges telt viser at joda, høyden kan stemme. Studier av andre bilder med Y-treet i forskjellig perspektiv viser alle at joda, den korte stammen kan godt ha stått i telthjørnet. Det synes fremdeles som et underlig fenomen. Siste ord er ikke sagt, og saken vil bli fulgt opp grundig på vår neste tur i teigen.

En artig kuriositet på dette bildet er kvisten som stikker ut fra treet til venstre. Denne finner man utrolig nok igjen på bildene til Helge Ingstad, og der bruker han den som knagg for ymse remedier som trengtes å henges opp. Ved vårt neste besøk i teigen vil vi studere denne og andre ting nærmere. Kan hende Helge, i en kjedsom stund, skar inn noen merker - symboler - initialer - eller kanskje et navn på en jente han hadde kjær? I fall han gjorde det, kan det finnes. For her gror ting i sakte film. Her forråtner ting over århundrer, ikke tiår. Foto: Christian Engelschiøn
 

Photo: Erling Sagneskar   Photo: Erling Sagneskar

 

Da Jan Mauritz, Erling og Åge strøk avgårde for å finne steiene over teltet oppi lia, fant de ikke bare det de lette etter. De fant også en røys med en grop i. De la umiddelbart merke til den og så raskt at dette neppe var en naturlig formet grop. Det er ikke umiddelbart lett å si helt sikkert hva dette er, men det er ikke umulig at dette var en plass for jegerne - kan hende Helge Ingstad - steinet ned kjøtt slik at rovdyrene ikke skulle få tak på det. Vi vet at Helge steinet ned reinskrotter ut over vidda. Denne plassen ligger dog ikke mer enn knappe 100 m i luftlinje fra leirplassen. Han skrev aldri om noen slik plass så nærme, men fraværet av beretninger avskriver likevel ikke muligheten. At den er menneskelagt, det er vi - dog som legfolk - ganske sikre på. Foto: Erling Sagneskar

 

 

Christian (tv) og Peter studerer bildematerialet mens de skuer etter steinene vi så gjerne skulle sett over teltet. På dette tidspunktet er vi spente, for vi vet at Erling, Åge og Jan Mauritz er på vei opp de skråningene vi skuer mot. Det skulle vise seg at retningen var riktig - for kort etter får hoier de ned at joda, her er de. Foto: Erling Sagneskar. 

Nuntius CMS is delivered by Webnor