Helge Ingstads vinterkvarter
Ekspedisjonsbilder

Ekspedisjonsbilder

Hurdal, 1.2.2016

:: Wolverine Lake 2017 ::

Photo: Christian Engelschiøn

Vi pleide å trekke opp fra dalgropa og opp på høydene omkring for å se på dette: den langsomme solnedgangen over tundraen. Solen går ikke bare ned bak en ås der ute, den går faktisk ned bak jordkloden og forsvinner ...

Denne turens mesterkokk ....

 

En kopp vender hjem

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Både Vidar og Christian satte pris på dette - og vi var ikke sene om å kalle dette favoritten: å trekke frem tørket kjøtt, fylle Revir-koppen med ultrasvart, italiensk espresso og hente ut Vidars fristende hjemmebakst fra sjusteinsovnen for så å bare sitte og nyte stillheten ved det lille vannet mellom de bratte kleivene. I Helge Ingstads dalgrop. Da kunne det meste passere - tiden kunne gå - regnet kunne komme - solen kunne steke - UFOer kunne lande ... intet ville maktet å ta fra oss disse stundene. Foto: Christian Engelschiøn, 2017.

 

 Hjemmebakst i sjusteinsovn var et must vi bare bestemte oss for å gjennomføre lenge før vi var halvveis i planleggingen av ekspedisjonen. Vidar var sjefsbaker og fikset den jobben langt ut over forventet normal. I Yellowknife fikk vi med oss et lass tørket kjøtt fra den lokale forhandleren. At dette kjøttet visstnok kun hadde holdbarhetsdato en ti dagers tid, vel, det levnet vi ikke mange tankene. Vi grov det hele ned til tælan satt og neglespretten stod. Tørka kjøtt hadde vi i fire uker. Hele to mer enn anbefalt. Her ser vi vårt favorittmåltid flott akkompagnert av selveste Revir-koppen med Helges eget flotte og just så sanne dikt: at ensomhet, det oppstår ikke der ute. Det oppstår i myldret av mennesker. Man kan trygt si at koppene våre vendte hjem - som de første, og kan hende for evig de siste? Foto: Christian Engelschiøn, 2013
 

Dalgropas underverk: sjusteinsovnen!

 

Gjedde ER mat !

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Noen bare brenner bål mens andre har med seg brenner mens andre igjen bringer med seg voldsomt emballert mat som varmer seg selv bare pakken får tilgang til oksygen. Vi hadde med oss brenner - ja - og vi brant vanlig bål også, men tenkte at hvorfor ikke, ja, hvorfor ikke gjøre som i gamle dager? Dermed kom ideen om sjusteinsovnen på banen. Tegninger ble anskaffet. Tanker ble tenkt. Så bygde vi den. Javisst. Her er det brukt mer enn sju steiner, det skal være visst, men prinsippet, det er det samme. Her har vi brennerommet og bakerommet. Her har vi sidevegger, bakvegg og røykgang. I tillegg anla vi en ovnsdør av stein for å kunne heve temperaturen ytterligere.

Å si noe annet enn at sjusteinsovn åpner for en helt ny verden av kokkuleringer, det er neppe noe poeng å gni inn. Dette funka. Ut av denne steinrøysa vristet og krystet vi de smakeligste ting man sjeldent ser der ute i en villmark hvor det meste jamfør viltloven kun skal skrus sammen over et bål mellom to trestammer eller tilsvarende. I denne konteksten blir en sjusteinsovn svært eksklusivt -- og med makeløse muligheter!  Foto: Christian Engelschiøn, 2017.

 

 Her hjemme er gjedde en u-fisk på linje med bunnisk i nordnorge og lik-etende makreller langsetter kysten. I Canada lærte jeg at gjedde, vel, er den stor nok for gode fileter, så er dette en feit og herlig middag! Vidar slo lag i min entusiasme allerede etter første jafs. Med det var det meste gjort og hans fantastiske kokke-kreativitet omtransporterte denne gjedda her til en rå fish-and-ships middag vel verdig selveste Tottenham Court Road i London. Foto: Christian Engelschiøn, 2017
 

Photo: Christian Engelschiøn

Ikke bare en - men to - og faktisk straks etter hele tre (!) - regnbuer stod fra den ene enden av horisonten til den andre en kort stund over Lake Tanana i timene før reisen tilbake til Yellowknife skulle ta til. Røyken hadde ligget tett over tundraen i flere dager. Skogbrannene som herjet hadde gitt oss litt å tenke på. Ikke det at vi var bekymret for selve brannene der ute i landet uten trær, men snarere fordi vi ikke var sikre på om flyet ville kunne ta seg inn til oss gjennom de tunge, grå og askefylte skyene som veltet opp fra de sydlige skogene, der nede ved treeline. Foto: Vidar Bruun, 2017.

7-14.000 år gammel steinalderkniv

 

Helge Ingstads hanske

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Så hadde det seg slik mens Christian gikk og fulgte et grizzlyspor bortetter eskeren at Vidar plutselig ramlet over et funn utenfor normalskalaen. Midt på eskeren lå den og ropte på ham i solsteken: en ting som så litt rar ut - en ting som umulig var naturlig - en ting som ... var laget av mennesker? Javisst var den menneskelagd!! På museet i Yellowknife slo arkeologene umiddelbart fast at dette var et funn utenom det vanlige, for denne kniven var usedvanlig stor og ikke minst usedvanlig godt laget! -Den må være svært gammel, sa de, for yngre varianter av denne er betydelig mindre. Så store ble kun laget tilbake i tiden mellom7-14.000 år siden. Kniven ligger nå på museet i Yellowknife. Begeistringen var stor. Foto: Vidar Bruun, 2017.

 

Et av våre hovedmål med Wolverine Lake ekspedisjonen var å se om vi kunne finne noe som helst som minnet om mennesklig aktivitet på Helges teltplass. Vi hadde funnet cachet med alle beina og patronen, men kunne man finne noe "endelig" inne i selve teltet? Vidar og Christian gikk uhyre forsiktig til verks. Målsetningen var å se for så å legge naturen tilbake der den opprinnelig var slik at vår smugtitt under torven kunne gå upåaktet hen i historien. Det var i disse forsiktige søkene vi fant en skinnhanske midt i teltet, rett foran der Christian antar at ovnen hans stod (ref bilder). Hansken lå et sted mellom 20-30 cm under torven, dypt nede i et relativt fuktig miljø. Kondisjonen var overraskende grei. I øyeblikkene etterpå fant vi en stor mengde sammenbrettet lerretsstoff Helge må ha hatt i reserve for reparasjoner. I tillegg fant vi en fil, glass, en nål, knapper og deler av en lomme. For oss var saken klar: ikke bare viser bildene at han holdt til her. Funn i marka viser også at her har et driftig menneske sittet og jobbet med sying og reparasjonsarbeider en gang for lenge siden. Foto: Christian Engelschiøn, 2017

 

Winchester Model 96 Rifle

 

Tilbake til Lake Ylva

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Det var jo en begivenhet å ramle over en Winchester Rifle, etterlatt som den var bak en stein i det som åpenbart hadde vært et tilholdssted for landets eget folk gjennom hundrevis av år. For det var det vi først ble oppmerksomme på: de gamle stokkene og hogstmerkene. Her hadde det uten tvil vært mennesker over svært lang tid. Svært gammel hogst var å finne inn etter skogteigen. På bakken lå eldgammelt trevirke. Rundt om, når man løftet på kratt eller dyttet på en stein, så åpenbarte det seg forkullede rester fra det som kan ha vært bål, eller kan hende en skogbrann en gang i fjern fortid? Så ramlet vi over denne Winchesteren. Nitidige studier med fotografier vi forstørret med telefoner og kameraer fortalte oss at joda, dette var en Winchester Model 94 med serienummer 695051. Vel hjemme fikk vi bekreftet at akkurat denne riflen ble produsert enten i 1912 eller 1913 for deretter å finne veien hit ut på den vidstrakte tundraen. Siktemidlene fortalte oss klart at joda, dette var et dugandes jaktvåpen ment for skudd på alt annet enn nært hold. Foto: Vidar Bruun, 2017.

 

 

Fra en av våre mange og lange runder rundt på tundraen. Her har vi rullet ut våre jervenduker ved Lake Ylva, dyttet nedi våre soveposer og begynt å bli småklare for natten etter en lang dagsmarsj fra strøkene rett nord for treeline. Her er vi inne på tundraen. Det skulle vi fort merke den natten. For gradestokken sank og hver gang vi flyttet beina fra en plass til en annen inne i posene, så slo kulda opp gjennom jervenduken og inn i i marg og bein. Vi vil ikke si at vi frøs, men tundraen sa klart i fra: her ligger tælan rett under skosålene! Foto: Christian Engelschiøn, 2017

 

:: Sandy Lake 2013 ::

Photo: Christian Engelschiøn

Utsikt over teigene hvor Helge kan ha  hentet sin ved når han var i vinterkvarteret. Det ligger slik til at ja, beretningene fra Pelsjegerliv kan stemme godt over ens med dette. I dalene til venstre og høyre finner man svært gammel og til dels grov skog som også stod stor og fet for hundre år siden. Det er, skal man tro beretningen, heller ikke umulig at den legendariske indianske kvinneleiren i Pelsjegerliv lå et stykke bakenfor her. Det skulle stemme bra med berettet reiserute - og med naturforholdene: vi er ikke oppe og ute på selve tundraen. Her er mer ly og mer ved. Foto: Christian Engelschiøn, 2013.

En rørlegger og en brannmann ...

 

Bålnetter

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Når sant skal sies så er dette ikke langt fra den ultimate turkombinasjonen: en rørlegger og en brannmann - sistnevnte attpåtil fra nordnorge. Man trenger neppe mye fantasi for å forstå at konsekvensen er særdeles mange usannsynlige skrøner og damehistorier rundt leirbålet. Her ser vi Harald Sollund til venstre og den gode brannmann Roy Kvamme til høyre. Foto: Christian Engelschiøn

 

Å være på tundraen er ensbetydende med mange, lange, vakre kvelder rundt et knitrende leirbål. Vi var aldri sene om å etablere herligheten - etablere hygge - varme - avslappet atmosfære - legge fisken til til rette ved bålet for langsom steking slik at både finger- og kveldsmat ble sikret. Hyggen ble dessverre tit skjøvet på dyngen av Peters forkvaklede munnspilling, et instrument han så visst ikke kunne traktere til tross for intens lyst og innlevelse! Når så brannmann Roy istemte sin voldsomme, nordlandske, grovt uhøvlede røst, var disharmonien komplett. I sådanne stunder må det i sannhet innrømmes at  det var godt å ha noe i kruset - og gjerne litt til, slik at man kunne beholde en viss indre skanse mot den ytre uro. Praten tar lett til - og den tar lett av - rundt et bål. Ingen steder er det mer løgn og fanteri, enn nettopp rundt et bål på tundraen. Drømmer. Fantasier. Hørte du det? Var det et knekk? Kommer bjønnen nå? Natten er ung liketil soloppgang. Foto: Christian Engelschiøn, 2013
 

Peter og Kjempen ...

 

Mesterkokken

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

En enkelt dag på Karius Island, en perle midt i Sandy Lake, skulle komme til å bli en av de beste i Peters liv. Som vi satt der etter en varm og solrik dag, oppdaget en av oss krusninger i vannet rett ved stranden. Alle skjønte hva det var. Vill storm etter stengene! Intet tydet dog på at dette skulle bli et lykketreff for Peter, for vanskelig var det å finne stanga og da den først ble funnet, sluken kontrollert og stanga rykket fra anlegg til fullt angrep, så tok den kontrollerte kroken likesågodt med seg en av ekspedisjonistenes sure sokker som hang til tørk i krattet bak ham. Han brast nesten sammen i panikk der han så sluk og sokk fare votter og langt utpå fjorden, for dette - nei: dette kunne umulig gå veien! Etter en hastig inntauing av nevnte sokk kom stangen atter i anlegg og et nytt - dog tilsynelatende fånyttes - angrep på fjorden fant sted. Bang! Og der satt den! Og det ble Karius-fiskens bane. En sværing. Masse god mat. Og, som bildet svakt indikerer: en lykkelig fisker fikk sin aller beste dag på jorda!

 

Han liker dårlig å bli kalt det, men det spiller ingen rolle - for det er vel fortjent: mesterkokken Thomas Pedersen! Han tok ansvaret for utvalget av mat- og kjøkkenattributter vi skulle ha med oss ut på tundraen. Uten han ville vi høyst sannsynlig hatt med dobbelt så mye, men likefullt endt opp med halvparten så mye mat. Saken er den at kokker kan trylle. De er som Jesus, for de kan fore en ekspedisjon på en halv pose ris og noe annet småtteri over svært lang tid UTEN at en eneste deltaker føler sult et eneste sekund. Om det så er fisk, måkehjerte, bær eller annet; han sauser og steker det til mettende delikatesser. Toppen av kransekaka ble nådd da han danderte til kokosbollelag langt ute på tundraen. Hvordan han greide det, vel: det tilhører helt åpenbart et av de større, uavklarte mysterier. På bildet ser vi Thomas rigge til strandlunsj på vår padletur langsetter Sandy Lake. Foto: Christian Engelschiøn

Regnbuen over Lake Mona

Photo: Christian Engelschiøn

En regnbue over et vann vi kaller Lake Mona. Vi var på marsj for å legge opp depot, Thomas, Erling og Christian, da regnbuen stilte seg som en bro fra horisont til horisont. Det ble å dvele litt ved synet. Undertiden skal det nevnes at vi neppe hadde vært like rolige og sindige hvis vi da hadde visst at her, nettopp her, befant vi oss innenfor kort marsjrekkevidde til Helge Ingstads vinterkvarter. Vi visste det ikke da. Det visste vi først et par uker senere. Foto: Christian Engelschiøn, 2013

Camp Whitefish Lake

 

I Myggens Mekka

Photo: Christian Engelschiøn   Photo: Christian Engelschiøn


Fra hjertet av indianernes land; hit dro de - nesten på sitt lengste - på caribou-jakt vinterstid. Bak strekker Whitefish Lake seg milesvis inn i horisonten. På Helges tid var dette en hvit flekk på kartet. For oss var dette ganske gjevt - ikke minst med tanke på at over nettopp disse haugene gikk motorveien for hundespannene fra Pikes Portage, over Sandy Lake og videre østover og inn i det ukjente. Fra venstre: Christian Engelschiøn, Roy Kvamme, Peter Engelschiøn, Jan Mauritz Akre, Erling Sagneskar og Thomas Pedersen. Foto: Christian Engelschiøn, 2013
 

 


Erling Sagneskar beretter frimodig og lykkelig om nattens kamp mot en relativt overlegen mengde mygg. Utfordringen var den at det var en varm natt. Normalt letter man da litt på varmetrykket i posen ved å trekke glidelåsen ned noe. Det sier seg selv at det ikke er like gunstig sånn her like ved Myggens Mekka. Så, Erling trakk ut på åpne tundraen med posen i søken etter det minste anstrøk av vinddrag for slik å kunne kombinere vindavkjøling med en mikroskopisk sjanse til å ha glidelåsen litt på gløtt. Han bare flirte. Det var jo naturligvis helt fånyttes. Ellers: den skaprsynte har sikkert allerede observert det stolte Derby-flagget på teltet. Verdens beste innsatsavdeling har da også vært her:) Foto: Christian Engelschiøn.
 

Ørnen over Sandy Lake

Photo: Christian Engelschiøn

Ja, det må innrømmes: det var en stri tørn å få tatt dette bildet. Han sveipet over Sandy Lake. Først høyt der oppe. Så lynkjapt helt innpå. Dernest var han borte, tilsynelatende for evig. Men så, en kveld; der satt han. Stille, stille, stille. Krypende på knær. Kravlende på mage. Drømmen var nettopp dette bildet: Kongen av Nord Amerika, Den Amerikanske Ørnen! Det var herlig. Bare herlig. Foto: Christian Engelschiøn, 2013

Myggen

 

Storgjedda

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn

Å dra ut på tundraen uten myggnetting, det gjør man ikke. Siden det er tilfellet, anser enkelte - som her Jan Mauritz Akre - det som tvingende nødvendig å i det minste bruke den, selv om det strengt tatt ikke er behov for det. Året 2013 var et tørt år på den canadiske tundraen, så mygg- og svartflueplagen var svært lav sett i forhold til det vi erfarte i 2010 - og for den sakens skyld også i forhold til det Bjørn Martin Akre og Eva Akre opplevde (Peter og Christians søster) under deres Thelon-ekspedisjon i år. - Det var det samme som i 2010, kunne Bjørn Martin berette. Vi var heldige i 2013. Det er nesten som himmel og helvete. Foto: Christian Engelschiøn   Åge Svinøy skulle komme til å bli en anseelig gjeddefisker ettersom ekspedisjonsukene skred fremover. I utgangspunktet mislikte han visstnok gjedde som en ufisk. Med god kokkulering fra Thomas, lange steketider ved bålet og solid tilgang til fisk av relativt voksen størrelse, bila imidlertid Åge åpenbart sine gamle dogmer og ble ekspedisjonens definitive storgjeddefisker. Det ville vært det rene hærverk mot historien å ikke understreke at Åge stod for en solid og massiv matauke gjennom sin nye besettelse. Fisken på bildet er, la oss si: en av dem. En av Ågses mange. Foto:Christian Engelschiøn

Måke i panne

 

Kart og kompass

Photo: Roy Kvamme   Photo: Harald Sollund

Å bruke av naturen - å ikke være redd for nye ting, det hører villmarkslivet til. For oss var dette sjeldent store utfordringen, for med Thomas Pedersen som kokk var det aldri noen fare: alt - absolutt ALT - smakte som rett fra et luksuskjøkken. På bildet over ser vi Thomas Pedersen steker måketing på bålet. Sammen med sausen han snekret sammen, ble dette vilt godt! Vi vet at flere vil rynke på nesa. Måke er jo en åtselseter full av tungmetaller, søppel og annet urent. Joda, vi vet. Sjekk av magesekk viste dog at disse måkene fråtset i bær av ymse slag - i det minste nå. At disse innlandsmåkene nok trekker til dyngene ved Yellowknife og andre steder vinterstid, vel, den tanken lot vi ligge og lot det hele stå til. Det var nemlig for godt. Foto: Roy Kvamme
 
Å vite hvor du er, er alltid viktig. Vi baserte oss på de "gamle" og sikre metodene: magnetisk kompass og papirkart. GPS var med, men da som sekundærverktøy og verifikator. Årsakene til våre valg er subjektivt våre: det er lett å la fingeren vandre over et papirkart. Det er lett å gjøre notater på et papirkart. Det er lett å tegne inn en rute på et papirkart. Papirkartet kan brettes ut i lyngen i all sitt velde så alle får se og alle får innsikt. Papirkartet kan brettes til akkurat "din" rute i kartmappen når du går. Papirkartet, nei, det slukner ikke når batteriene går tomme. Kompasset ble valgt - og velges alltid - fordi det er skreddersydd til papirkartet - og fordi den magnetiske nordpol har lengre oppetid enn de amerikanske satelittene. GPS, den lå i lomma og ble plukket frem når vi hadde orientert oss. Den representerte en sekundær bekreftelse på samme måte som man trenger et tredje tuppel i planet for å bekrefte at man har regnet riktig når kurven skal tegnes. På bildet ser vi (fv) Erling "Setesdalsmonsen" Sagneskar, Thomas "Mesterkokken" Pedersen og Christian Engelschiøn et sted inne på tundraen - bør vites: vi var kun jamne mila fra Helge Ingstads vinterkvarter! Foto: Harald Sollund

:: Ingstad Creek 2010 ::

Photo: Christian Engelschiøn

The Ingtsad Creek Expedition 2010. Foran: Harald Sollund. Fra venstre bak: Bjørn Martin Akre, Harald Sundgodt Borgen, Erling Borgen, Peter Engelschiøn, Bjørn Skålhegg, Jan Mauritz Akre og Christian Engelschiøn. Foto: Christian Engelschiøn, 2010. Her står gutta på det det ene av de to stedene de på forhpnd hadde plukket ut som aktuelle som dalgropa Helge Ingstad holdt til vinteren 1929-30. De fant en hel mengde hogst og flere andre tegn på mennesklig aktivitet, men de måtte konkludere med at nei, her var det ikke. Likefullt var dette ikke en feilet ekspedisjon. Resultatet av den, nemlig det at de hadde fått bekreftet at Vinterkvarteret hverken lå her eller noe annet sted i det ca åtti kvadratkilometer store området de hadde saumfart, la grunnlaget for hvor The Sandy Lake Expedition 2013 skulle fokusere sitt søk. Som kjent; de fant det. Foto: Christian Engelschiøn 2010.

Den evige tundraen ....

 

Fyring i svartfluens mekka

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn


The Ingstad Creek Expedition 2010 var en jomfrutur. Lite visste vi om hva som ville møte oss. Lite visste vi om det vrimlet av bjønn, om det stimet kjempefisk i vannene - hvor kaldt var det? Varmt? Vått? Selv om det meste viste seg å ikke skille seg vesentlig fra norske forhold, bortsett fra grizzlyens og svartbjørnens nærvær, så var det likevel en ting som tok oss: tundraen. Ingen av oss hadde sett maken. Hvor enn vi så var det intet annet enn evigheter av vidde liketil bakken smeltet sammen med himmelen et sted der borte, uante kilometer eller mil inni ingenting. Det var der dette bildet ble tatt, vi først  innså det - og tok det inn over oss: Helges hvite vidder var intet litterært grep. Her må det definitivt være svært hvitt og konturløst om vinteren.  Foto: Christian Engelschiøn 2010.
 
Ekspedisjonen i 2010 måtte slite med en intenst nærgående krabat som til tider drev oss til vannvidd: svartfluen. Vårt første bekjentskap med dette krypet fikk vi da vi forlot Snowdrift, steg opp på tundraen og hadde gått et par timer. Med ett skjønte vi hva Helge mente da han skrev at "det var som om om hele myre løftet seg og satte etter (oss)". Slik var det da, men aldri siden - hverken i 2013 eller 2017. Vi hadde aldri opplevd maken! De kom plutselig. Myra løftet seg. Det svermet. Myldret. Myggnettinger ble dratt på. Men hjalp det? Lite. De krøp og kravlet. Under. Inni. Rundt. Bet. Kom på nytt. Blodet formelig sprutet fra skjeggstubber, ryggtavler, ankler og legger. Så, vel fremme i camp et sted der ute på tundraen, da ble det fyrt godt. For ja, det eneste egentlige virksomme i kampen mot vår nye følgesvenn var solid røyk fra et hissig bål. Foto: Christian Engelschiøn 2010.

Den magiske natten ved Wolf Creek

 

Strandhogg på White Wolf Island

Photo: Christian Engelschiøn

 

Photo: Christian Engelschiøn


Bare navnet fyrte oppunder store forventninger, pirret nervene og satte oss i villmarksmodus: Wolf Creek! Ekspedisjonen hadde delt seg i to grupper. Den ene bestod av Bjørn Skålhegg, Erling Borgen og sønn samt Harald Sollund. Disse hastet nedover elven i betydelig større tempo enn banden som slo seg til ro for natten ved Wolf Creek. Peter Engelschiøn, Jan Mauritz Akre, Bjørn Martin Akre og Christian Engelschiøn visste å ta langsomme padletak og var fast bestemte på at  Wolf Creek, ja, var det noe sted natten skulle tilbringes, så var det der! Spenningen og stemningen tok til da de la utover vannet og nærmet seg breddene ved utosen. For i bakgrunnen - knappe noen hundre meter unna - tok selveste gamleulven til å dra sine dype, lange og melankolske toner ut i mørket og villmarksånden gnog seg tvert dypt inn i den innerste beinmargen vår. Det var ikke fritt for at synene tit tok overhånd i rusen og at det stundom sprang både det ene og det andre beistet frem og tilbake, oppover og nedover eller likefrem bortetter strendene på den andre siden av elven. Vi satt der og glodde. Lyttet. Følte. Sanset. I fryktsom spenning. Peter mener den dag i dag at dette er en av de mest magiske kvelder og netter han har hatt i marka. Bedre ble det heller ikke da det under gamleulvens konsert kom et skarpt knekk rundt de tider vi akkurat hadde lagt oss ned i posen og stillheten skulle ta til. Hadde det ikke vært for Jan Mauritz sin sindige storebrorsholdning, så hadde ganske så sikkert Bjørn Martin fyrt av hagla med slugs og hagl tvert gjennom teltduken, for at det var en bjønn, nei, derom hersket det ingen tvil, hevdet Bjørn Martin. Men ingen bjønn kom - og at vi først dagen etter oppdaget at det lå et aldri så lite grizzlyrevir ved elven rett nedi elva skal vi tro både spor og skjeletter etter moskuser med mere; vel, det var godt vi ikke kjente til den plassen før vi igjen seilte nedover elven.  Foto: Christian Engelschiøn 2010.
 
Her ser vi den trege padlegruppen på White Wolf Island, en liten øy midt i Snowdrift River like før elven siger ut i Siltaza Lake. Her ble vi en natt. Atter magisk for de fleste - antakelig faktisk også inkludert Bjørn Martin til tross for at det var akkurat i disse egne, på vestbredden faktisk, han fant det for godt å la bjønnesprayen tømme seg helt og fullstendig i lomma på buksa. Vi hørte en mann som brølte. Vi hørte et plask. Så var vel ikke alt såre vel, skal vi tro det flammerøde låret og noen mindre vakre grimaser ut over kvelden. Foto: Christian Engelschiøn 2010.

 

Photo: Christian Engelschiøn

Peter og Bjørn ser ut over det vi den gang kunne tenke oss var det lille vannet som rant gjennom Helge Ingstads vinterkvarter. Visst var det også en liten elv - eller bekk - som rant gjennom skogklyngen vi aktet å undersøke. Her var det som kjent ikke, men stedet vi fant var et paradis på jord. Her var en øredøvende stillhet, fisk, dyr, liv og godt med ved. Vi forlot stedet i 2010 med uforettet sak, men tok likevel turen innom denne dalgropa i 2013 for å oppleve dette paradiset på jord enda en gang. Foto: Christian Engelschiøn, 2010.

Nuntius CMS is delivered by Webnor